Økonomer i krisetid

Det er bra at økonomene hjelper krisehåndtererne med å utforme krisepakker som er effektive, gitt det som er utgangspunktet, nemlig å bremse spredningen av det nye Coronaviruset. Treffer de riktig, er dette den beste måten å hjelpe de permitterte, arbeidsledige og bedriftseierne på, og hva vil det koste samfunnet? Jeg synes imidlertid debatten om den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av nedstengningen av samfunnet går for mye på faglig autopilot. Økonomer og helseøkonomer forklarer hvordan vi i andre sammenhenger aksepterer å sette en verdi på liv. Vi gjør det i nytte-kostnadsanalyser av trafikksikkerhetstiltak, miljøtiltak og ved prioriteringer av knappe ressurser i helsevesenet.

I slik analyse er statistiske liv, og verdien av disse, viktig. Vi aksepterer denne tilnærmingen når beslutningene tas bak et slør som skjuler hvem av oss som berøres og eventuelt når. Sløret er nå løftet, og det synes jeg en del økonomer kan bli flinkere til å konsekvensen av. Viruset rammer en identifisert høyrisikogruppe, som f.eks. består av kroniske syke, kreftpasienter og eldre. I de to første grupperingene finner vi både gamle og unge.

Da kan det være at effekten av tiltaket er viktigere enn kostnaden. Her kan et velkjent eksempel illustrere: En lykkelig person er på vei til sitt livs viktigste forretningsmøte, det står om en millionkontrakt, og kontrakten signeres innen 2 timer. Garderoben er tømt for det beste antrekket og de fineste skoene. På vei nedover langs Akerselva oppdager vedkommende en fyr som har ramlet ut i vannet og ligger tilsynelatende livløs. På få sekunder må vedkommende bestemme seg, skal jeg hoppe ut i vannet og forsøke livberging, eller late som ingenting og dermed redde millionkontrakten.

De fleste vil reagere med avsky dersom vedkommende redder både kontrakten og de dyre klærne, fremfor å ofre seg for personen som har ramlet i elva. Kontraktsbeløpet er komplett irrelevant for vår avsky, og det tror jeg også gjelder alderen og eventuelt andre belastende forhold personen i vannet måtte slite med. Her er ikke lønnsomhetsbegrepet relevant.

Spol så tilbake et år. Oslo Kommune behandler et forslag om å sikre Akerselva mot drukningsulykker. Det eneste realistiske tiltaket er enkelt: Vi ansetter kommunale River Watchers i fine røde drakter som skal overvåke hver elvemeter. De jobber ikke gratis. Tiltaket vil koste x kroner i året, og det vil spare y antall statistiske liv. Setter vi verdien av et statistisk liv til p, vil dette være et samfunnsøkonomisk lønnsomt tiltak dersom brøken py/x er større enn 1. De fleste aksepterer at det nå må gå en grense – for p og dermed x. Vi er ikke villige til å betale hva som helst for et anonymt statistisk liv. Her er økonomene i sitt ess.

Poenget mitt er at vi nå står ved elvebredden og det ligger noen der. Da er ikke den samfunnsøkonomiske lønnsomheten like relevant som beslutningstøtte.

Det som likevel gjør valget både krevende og fortvilet er at følgende farer gjennom hodet på personen som haster nedover langs Akerselva:

  1. Har jeg tid til å løpe ned til redningsbøyen som ligger 500 m lengre ned, slik at jeg ikke risikerer å drukne sammen med personen?
  2. Jeg ser plutselig en annen person også, hvem av dem skal jeg redde?
  3. Kontrakten jeg mister var en avtale som skulle sikre finansiering til et lovende, men usikkert prosjekt for å utvikle en vaksine.

Jeg tror dere ser at disse spørsmålene baler også kriseteamene med for tiden. Også samfunnsøkonomer kan bidra her, men for dem som har tid til å tenke lenge blir dilemmaene mange.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s