Publisert på Altinget.no, 5. juli 2023

Anbud er ikke en trylleformel for kraftige innsparinger uten bivirkninger, men aktører i legemiddelindustrien tar urimelig kraftig i når de hevder at anbud på utvalgte legemidler i blåreseptordningen truer velferdsstaten.

Et seminar i regi av Legemiddelindustrien om anbudsordningen som nå vurderes innført ble annonsert med følgende tekst: «Denne tryggheten om å bli møtt av det samme tilbudet er selve hjertet i velferdsstaten Norge. Nå er den truet. Regjeringen vurderer å legge deler av blåreseptordningen ut på anbud». I et debattinnlegg på Altinget 21. juni følger Pfizer opp med lignende advarsler til stortingspolitikerne: «Anbud på blåresept setter tilliten til blåreseptordningen på spill».

Henriksen og Solli i Pfizer viser her til et konsulentselskap som i 2021 foreslo anbud på utvalgte legemidler som inngår i blåreseptordningen. Selskapet var Vista Analyse, som sammen med EY foretok en gjennomgang av blåreseptordningen på oppdrag fra Finansdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Konsulentene forslår ikke en brutal ordning som vil true pasientenes tilgang til effektive legemidler. Hvorfor ikke – anbud er jo en konkurranse der legemiddelfirmaene må konkurrere om å bli leverandør av det fortrukne legemidlet? Legemidlet med lavest pris vil normalt bli det foretrukne legemidlet, som så legene skal forskrive til sine pasienter. Grunnen til at anbud verken truer velferdsstaten eller påfører pasientene stor ulempe, er at ordningen kun bør brukes dersom det finnes flere terapeutisk likeverdige legemidler.

FoU-innsatsen i legemiddelindustrien fører ofte til at det kommer flere patenterte legemidler ut på markedet med mange av de samme terapeutiske egenskapene. Det er i slike situasjoner anbud kan gi store besparelser. Det er forståelig legemiddelfirmaene ikke ønsker slike anbud, siden de må konkurrere hardere på pris, og det før patenttiden utløper. Et patent er imidlertid kun ment å beskytte innovasjonen, ikke inntjeningen.

Anbud har lenge vært benyttet av helseforetakene, der Sykehusinnkjøp har lang erfaring med å utforme og gjennomføre anbudskonkurranser med terapeutisk likeverdige legemidler. Helseforetakene har spart milliardbeløp på disse anbudene. Konsulentrapporten til Vista Analyse og EY beskriver en rekke kriterier for velfungerende legemiddelanbud – ikke minst hvordan og hvem som avgjør hva som er likeverdige behandlingsalternativer og hvordan legene må kunne velge bort anbudsvinneren dersom spesielle hensyn til pasienten gjør det nødvendig.

Anbud med terapeutisk konkurranse blir likevel aldri det samme som såkalt generisk konkurranse, der leverandører konkurrerer med identiske legemidler. Industrien har altså rett når de sier at anbud begrenser valgfriheten til legene og pasientene.

En god anbudsordning styrer imidlertid unna legemiddelgrupper der denne valgfriheten har stor verdi sammenlignet med kostnadsbesparelsene, men setter inn støtet der valgfriheten har relativt liten verdi sammenlignet med de frigjorte helsekronene som andre pasienter kan nyte godt av. Det er legene selv, i spesialistgruppene, som vurdere om de aktuelle behandlingsalternativene er likeverdige og dermed om anbud kan benyttes.

Ressursene i helsetjenesten forblir knappe, og da er spørsmålet om friheten til å velge mellom det spesialister på områder vurderer som likeverdige behandlinger er det vi ønsker å bruke knappe helsekroner på.

Stortinget bør vedta en ordning som gir helsemyndighetene mandat til å ta i bruk anbud der besparelsene forventes å være store, men avgrenset til områder der verken pasientens behandlingskvalitet eller forsyningssikkerhet står i fare.

Gjør ikke Stortinget det, er det fristende å si som legemiddelindustrien – velferdsstaten er truet, men det ville vært en overdrivelse.