Solid forskning krever tid

Solid forskning krever tid. Det er forskningen til Dave Donaldson et godt eksempel på. Han har gjort superkarriere etter doktorgraden fra LSE i 2009, og er nylig ansatt som økonomiprofessor ved MIT, og forlot med det fast stilling ved Stanford-universitetet. I år fikk han den høyt hengende Clark Medal, som går til forskere under 40 år som fremhever seg med banebrytende forskningsbidrag.

Han har gått grundig til verks, både i metodeutvikling og datagraving, for å avdekke samfunnsøkonomiske effekter av infrastrukturprosjekter. Han studerte effekten av de store jernbaneprosjektene i India under kolonitiden. Nå har jeg bestemt meg for å sette meg inn i disse arbeidene, og følgende fotnote var en kraftig påminnelse om den store avstanden mellom rastløs blogging og tvitring, og hva som kreves av tålmodighet for å komme med virkelig banebrytende bidrag:

«First draft: November 2008. [..] I am extremely grateful to Timothy Besley, Robin Burgess and Stephen Redding for their encouragement and support throughout this project. My thesis examiners, Richard Blundell and Chang-Tai Hsieh, and discussants, Costas Arkolakis and Samuel Kortum, provided detailed and valuable advice, and seminar audiences at Berkeley, BU, Brown, the CEPR (Development Economics Conference), Chicago, CI-FAR, the Econometric Society European Winter Meetings, Harvard, the Harvard-Hitotsubashi-Warwick Economic History Conference, IMF, LSE, MIT, Minneapolis Federal Reserve (Applied Micro Workshop), NBER Summer Institute (ITI), Northwestern, Nottingham, NYU, Oxford, Penn, Penn State, Philadelphia Federal Reserve, Princeton, Stanford, Toronto, Toulouse, UCL, UCLA, Warwick, Wharton, World Bank, and Yale, as well as two anonymous referees, made thoughtful comments that improved this work. I am also grateful to Erasmus Ermgassen, Rashmi Harimohan and Sritha Reddy for their help with the data; to the British Academy, CIFAR, the Nuffield Foundation, the Royal Economic Society, and STICERD for funding the data collection; and to the Bagri Fellowship and the DFID Program on Improving Institutions for Pro-Poor Growth for financial support.”

Det er ikke noe ekstraordinært med selve fotnoten, før vi ser hvor artikkelen nå befinner seg. Den er under utgivelse i American Economic Review, over 10 år etter at arbeidet pågikk og snart ti år siden førsteutkastet forelå.

En tankevekker for akademiske ledere om hvordan virkelig god forskning stimuleres når unge forskere i midlertidige stillinger skal konkurrere om å bevise sine forskertalent på kort tid. Det er ikke bare forskeren som må være tålmodig. Det må også universitetene og høyskolene være, uten at tiden samtidig blir et behagelig sikkerhetsnett for dem som bør finne på noe annet her i livet enn å forske.

Nå gjenstår det bare å se om jeg får tid til å lese hele artikkelen grundig.

Riktig legemiddelpris – nok en gang

Helseminister Bent Høie kritiserer legemiddelfirmaet Roche for å ha brukt svært lang tid på akseptere en prisreduksjon på brystkreftlegemidlet Kadcyla. Etter nesten tre år med forhandlinger og gjentatte forsøk har omsider det såkalte Beslutningsforumet godkjent bruk av legemidlet ved norske sykehus. Verken Roche eller staten er fornøyd med den langdryge prosessen, og kritiserer hverandre fra hvert sitt ståsted.

Legemiddelindustrien forsvarer høye priser med høye utviklingskostnader. Selv om det er et godt forsvar, som også finner politisk gehør, tror jeg faktisk ikke utviklingskostnadene får mye oppmerksomhet på bakrommet når industrien utvikler sin prisstrategier for nye og godkjente legemidler. Hvorfor i all verden skulle de det?

Ingen i selskapet vet hva disse kostnadene har summert seg opp til, og beslutningen om å bruke utviklingsressurser på det som nå kommer i markedet ligger mange år og konsernsjefer tilbake i tid. Kostnadene er brutalt ugjenkallelige, og tynger kun regnskap som historikerne er opptatt av. De store utviklingskostnadene som dagens styre og selskapsledelse er ansvarlige for kan bare begrunnes med de svært usikre anslagene på salgsinntekter 10-20 år frem i tid, og salgsinntektene de da kan oppnå vil garantert ikke være bestemt av utviklingsbudsjettet i 2017.

Så hvordan vil et legemiddelselskap som i dag sitter på et godkjent og patentbeskyttet legemiddel finne frem til en fornuftig pris? De må starte med å se seg rundt, bare ikke bakover.

Her er noen av de opplagte sjekkpunktene. Hvilke andre legemidler eksisterer allerede for samme pasientgruppe, og hvilket prisnivå har disse? Er det snakk om et nytt legemiddel som åpner opp en ny behandlingsform, letter den pasientenes og legenes administrering av legemidlet, eller vil det bli ansett som nok et legemiddel som bare forsøker å kapre «lukrative» pasienter – såkalte «me-too» legemidler?

De forhandler med myndigheter og forsikringsselskaper i ulike land. Hemmelighold av avtalepriser gjør det lettere å gi ulike pristilbud i ulike markeder, og inntektsnivå og finansieringsform er med på å bestemme hvor høyt prisnivå de kan forsøke seg på i ulike land.

Ofte vil det være et utviklingskappløp mellom flere selskaper. Et slikt kappløp pågår for nye migrenemedisiner, der det nå er fire «finalister» som kan få markedsadgang i USA de neste to til tre årene. De som er først ute må tenke grundig gjennom hvordan lanseringsprisen påvirker etterspørselen og dermed priskonkurransen, når konkurrentene dukker opp på et senere tidspunkt.

Det som gjør dette svært krevende, for både myndighetene og industrien, er at pasientene står på sidelinjen og observerer forhandlingene. I noen tilfeller, som med Kadcyla, vil disse pasientene, godt hjulpet av media, være tilskuer til et forhandlingsspill, der deres mulighet til forlenget liv med kreftdiagnose ligger i potten. Der er grunn god nok til at forskere, industrien og myndighetene bør bruke krefter på å utvikle gode forhandlingsmodeller, beslutningskriterier og finansieringsløsninger.

En start ville være å erkjenne at det ikke behøver å være konflikt mellom statens samfunnshensyn og industriens lønnsomhetsmål i synet på antall pasienter som skal få behandling. Så lenge verdien av helsegevinsten overstiger den ofte svært lave produksjonskostnaden, bør pasientene få tilgang. Så kan industrien og staten krangle om fordelingen av den største kaka som kan oppdrives.

 

Utydelighet i valgkampen

Vi trenger ikke mer tydelighet i valgkampen, og selv ønsker jeg meg utydelige statsministerkandidater. Behovet for tydelighet i valgkampen er oppskrytt. Verden, og selv det egalitære og oljesmurte norske samfunnet, er for komplekst til å kreve tydelighet i valgkampen. Politikere som er tydelige vil med stor sannsynlighet overforenkle.

Politikerne har stor makt. De kan flytte fjell for å få frem en firefelts motorvei til Svinesund, milliardbeløp ut av landet og arbeidsplasser ut på landet, men den makten får de ikke før de kommer i posisjon eller blir valgt inn på Stortinget. Før det, nå i valgkampen, er det som oftest bare ord, uten noen direkte kobling mellom det som sies og hva de eventuelt kommer til å gjøre i posisjon. Valgkampprat kan påvirke politiske handlinger i posisjon, hvis de blir veldig tydelige før valget. Da kan de lettere konfronteres med løftene. Slike bindinger ønsker jeg altså ikke.

Jeg åpner litt for kategorisk. Statsministerkandidaten som får min stemme må si klart og tydelig at vi ikke skal tre ut av verken EØS eller NATO. Det er en tydelighet jeg setter pris på, men den koster da heller ikke en god politiker noe å skape. Politikken er imidlertid full av det som ikke er så opplagt, og jeg vil helst slippe politikerne som har malt seg opp i et hjørne, og gjort det ekstra vanskelig for seg å ta gode beslutninger basert på oppdatert informasjon fra byråkratiet og samfunnet forøvrig.

Jeg ønsker også en tydelig formidling av det ideologiske ståstedet til partiene og kandidatene. Siden jeg vil at politikerne skal utnytte oppdatert informasjon til å ta gode beslutninger i posisjon, blir det desto viktigere at jeg kjenner til de ideologiske instrumentene de navigerer etter, og heller ikke det er vanskelig for politikerne. Partihistorien gjør jobben for dem. De fleste partiene forvalter lange partihistorier og praktiserer en eller annen form for partidemokrati. Vi vet stort sett hvor vi har dem, partier som KrF og Rødt, og alle de andre. De har en historie å ta vare på.

Utover det velkjente og opplagte, som ideologi og saker som faller i «EØS og NATO-kategorien», ønsker jeg meg stort sett utydelighet. Grunnen er at den politiske uenigheten som dominerer den politiske agenda i Norge stort sett bunner i uenighet om synet på, eller kanskje rettere håpet om, hvordan samfunnet faktisk fungerer. Som andre økonomiprofessorer får jeg full årslønn for å forsøke å forstå hvordan økonomien fungerer, hva som påvirker prisutvikling og etterspørsel etter varer, hva som påvirker omfanget av sykefravær i bedriftene, hvordan formueskatten påvirker investeringer og økonomisk vekst, hva som får folk til å velge noen utdanninger fremfor andre. Listen over spørsmål som økonomer og andre samfunnsforskere stiller seg er lang, sikkert lengre enn noen gang.

Samfunnsforskere finner ikke ofte sikre svar, og i hvert fall ikke svar som bør bli stående uprøvd lenge. Mangelen på gode og skråsikre samfunnsforskere gjør livet lettere for politikerne. De kan velge et syn på hvordan verden fungerer som passer politikken de ønsker å gjennomføre, og de er ikke kjent for sine mange forbehold. Ikke minst må det være fristende å velge et verdenssyn som demper konfliktene knyttet til de politiske valgene de kan komme til å ta i posisjon. Slik kan viktige særinteresser få politisk gjennomslag uten at de samme politikerne må målbære kostnaden som andre må bære. Der forskerne melder pass, overtar politikken, med en langt større selvsikkerhet om hvordan politiske valg påvirker ulike deler av samfunnet.

Til tross for dette liker jeg partilederdebatter, og jeg ser gjerne på mange av dem. Ikke fordi jeg vil finne ut av hvilken politikk de kommer til å føre, men etter en 5-6 debatter innbiller jeg meg liksom at jeg lærer å kjenne personen som spiller valgkamprollen; hvordan de vil egne seg som ledere av landet. Vi trenger nemlig en statsminister kan være en tydelig og god leder. Det må ikke forveksles med tydelige løsninger på stort og smått i valgkampen.

Krisehjelp til Norske Skog?

Norske Skog sliter med massiv gjeld, etter år med store oppkjøp verden rundt, og nå leser vi at konkurs kan bli utfallet dersom de pågående forhandlingene med kreditorene ikke fører frem. Det er en alvorlig situasjon for de ansatte, aksjonærene, kreditorene og norske skogeiere som leverer trevirke. De som er minst bekymret er nok Norske Skogs sine kunder. Jeg er overbevist om at noen vil produsere papir til dem også i fremtiden, enten det er Norske Skog eller andre.

Jeg kjenner verken papirmarkedet eller de krevende forhandlingene som nå pågår under tidspress, og skal avstå fra å servere lettbente råd som ingen har etterspurt. Det fine med å være økonomiprofessor er imidlertid at vi på gode dager kan si fornuftige ting om saker vi ikke kan så mye om. Det gjelder bare å holde seg de rette tingene.

Da hjelper det når DN skriver at statsministeren nå åpner for krisehjelp til Norske Skog. Det er et forståelig politisk standpunkt en drøy måned før stortingsvalget, men er det et godt standpunkt for samfunnsøkonomien? Det kan vi si noe om, selv langt fra forhandlingsbordet.

Jeg skal forsøke å følge rådet som Daniel Kahneman, psykologiprofessor og nobelprisvinner i økonomi, gir til studentene:

«If someone says something, don’t ask yourself if it is true. Ask what it might be true of»

Sitatet er hentet fra Michael Lewis’s siste bok The Undoing Project.

Før jeg forsøker å omfavne krisehjelpen, kan det være greit å minne oss selv på hva en konkurs er, og ikke er. Konkurs er et rettslig begrep, og en endelig beslutning om konkurs fattes av domstolen, som oftest etter anmodning fra kreditorer som har lånt selskapet penger. Konkurs inntreffer dersom selskapet har pådratt seg gjeldsforpliktelser som verken nåværende eller forventede fremtidige inntekter er i stand til å håndtere, og en i slik situasjon slettes alle aksjene og rettslig oppnevnt bostyre tar over kontrollen med selskapet.

Et selskap som har gått konkurs er derimot ikke verdiløst. Det er nettopp derfor konkurser er krevende. Alle med krav i selskapet ønsker å få mest mulig av gjenstående verdier, og det er ikke opplagt hvordan verdiene av selskapet best realiseres i avviklingsperioden. Det er inn i denne «kampen» om restverdier en eventuell statlig krisehjelp kanaliseres.

Krisehjelp kan innebære flere ting, men mye av det staten vil kunne gjøre er prinsipielt det samme som det kreditorene forhandler om i disse dager, dvs. refinansiering av gjeld, overtakelse av aksjer og innskudd av ny kapital. Statens krisehjelp griper derfor inn i en forhandlingssituasjon mellom bedriften og kreditorene, og det har nok skjedd allerede, indirekte, ved at de som sitter ved forhandlingsbordet vet at staten vil kunne banke på døren.

Hva ønsker vi å oppnå med god konkursbehandling, slik den er regulert med en egen lovgivning?

Skadekontroll

Vi ønsker å sikre at verdiene som er bygget opp i selskapet utnyttes best mulig etter konkursen. En fabrikkbygning må for all del ikke bli stående tom bare fordi kreditorene ikke klarer å enes om hvordan verdiene skal fordeles. Verdiene i Norske Skog er alt fra kompetansen til de ansatte, relasjonene til trevirkeleverandørene til de fysiske fabrikkene til Norske Skog. I en konkurs vil de ansatte bli sagt opp, og fabrikkene i Norge og utlandet vil bli solgt med det formål å maksimere verdiene til kreditorene. Nye eiere kan drive fabrikkene videre eller demontere dem for bruk i andre deler av verden. Nærheten til norske skogeiere og kostnaden ved å demontere trekker i retning av det første alternativet.

De som både har kapital og tro på papirmarkedet, vil bli nye eiere av hele eller deler av konkursboet. Hvor stor del av den utestående gjelden som kan dekkes inn avhenger av hvor mange som har troen, og hvor sterke de er i den. Markedet er normalt en god mekanisme for å sikre at kapitalen blir brukt der den gir størst verdiskapning. En statlig krisehjelp vil kunne påvirke «hvor» konkursboet havner, og dersom det skal være en påvirkning til det bedre, må statens menn og kvinner enten ha bedre forståelse av papirmarkedets fremtid eller mer fri kapital enn private investorer. Med et slikt krav, bør ikke statlig krisehjelp være hverdagskost. Kanskje like sjelden som vi har finanskriser. I en konkurs som oppstår samtidig med at det er kriser i finansmarkedene, vil statlige krisehjelp kunne være avgjørende for god skadekontroll. Det fine med den konklusjonen, er at det ikke er vanskelig å finne ut av om vi er i en slik krisesituasjon.

Forebygging

Avkastningen på investeringer i selskaper avhenger ikke bare av flaks og uflaks, men av de bevisste valgene selskapenes styrer og ledelse . Siden kreditorene kan anmode om konkurs dersom renter og avdrag ikke betales, har gjeld en god disiplinerende effekt på styret og ledelsen som er gunstig for aksjonærene. Det blir mindre fristende for ledelsen å velge prosjekter som kan være attraktive av andre grunner enn lønnsomhet, f.eks. prestisje. Konkurstrussel er derfor nyttig både for kreditorene og for aksjonærene.

Statens krisepakker kan dempe den disiplinerende effekten av konkurstrusselen, men i praksis tror jeg ikke den trenger være så mye å bekymre seg for. Til det er krisepakkene for sjeldne og politisk uforutsigbare.

Ro i rekkene

I store konkurser er det mange kreditorer som står i kø. Hvis det ikke er kjente prioritetsregler som rettsinstansene håndhever, ville lysten til å låne penger til store bedrifter dempes, eller sagt på en annen måte prisen på gjeldsfinansiering ville øke kraftig. En god konkursbehandling skal skape ro i rekkene, og gjennom det både forsøke å unngå fastlåste situasjoner med uenighet mellom kreditorer som kan blokkere hverandre og hindre forsøk på skjulte avtaler mellom ledelsen og enkeltkreditorer.

Om en statlig krisepakke bidrar til ro i rekkene vet jeg ikke, med mindre den reduserer tapet for kreditorene. Da tror jeg nemlig det kan bli plagsomt stille i rekkene – for skattebetalerne.

Kaffe og helsetjenester kommer i mange varianter

Aftenposten fortsetter sine interessante reportasjer om helsetjenestene, og på torsdag fikk vi møte en av de 500.000 nordmennene med privat behandlingsforsikring. Han fortalte oss at den private forsikringen sørget for at han kom seg raskere tilbake i jobb etter en ryggoperasjon. Sintefforskeren, Karl-Gerhard Hem, finner ikke støtte for dette i sine studier av sykefravær i bedrifter, men ser at slike anekdoter gir forsikringsselskapene gode salgsargumentene. Professor i helseøkonomi, Jon Magnussen, følger opp med å slå fast at

«..slike forsikringer i det store og hele er ganske unødvendige. I de aller fleste tilfeller er det god nok dekning i det offentlige.»

Hem sier dessuten at det er feil å sammenligne behandlingstiden i de private ordningene med gjennomsnittlige ventetider i det offentlige, siden de offentlige sykehusene har store variasjoner, med lengre ventetider for de lavt prioriterte lidelsene. Jeg er enig i at en slik sammenligning dermed kan bli misvisende, men den viser jo nettopp hvorfor den private delen av helsetilbudet sannsynligvis står foran en vekstperiode. Vår vilje til å være tålmodig dersom vi får en lavt prioritert lidelse faller når kjøpekraften øker, noe den har gjort lenge.

De offentlige helseprioriteringene er ikke lett å bli klok på, i hvert fall ikke for en frisk person med en realistisk forståelse for at sykdom og lidelser kan dukke opp i fremtiden. For en slik person hjelper det lite å studere dagens ventetider, eller regjeringens prioriteringsmeldinger. En privat behandlingsgaranti fremstår kanskje som både mer presis og bindende enn den offentlig finansierte helsetjenesten. Jeg mener ikke med dette at det offentlige ikke må prioritere mellom alvorlige og mindre alvorlige lidelser, men påpeker at disse valgene påvirker hvor stort det private markedet blir.

Det er en krevende oppgave å fortelle folk som ønsker helsetjenester at det offentlige standardtilbudet er godt nok. Markedsøkonomiene kjennetegnes av et enormt mangfold av tjenester og produkter. Selv noe så homogent som elektrisk strøm har markedsaktørene klart å skape et mangfoldig marked av. Økonomer har studert om markedsøkonomien kan gi oss for mye mangfold, i den forstand at samfunnets kostnader ved fremskaffe mangfoldet overstiger den samlede verdien for bedriftene og konsumentene. Det kan den. Det kan rett og slett bli for mange varianter av både frokostblandinger og kaffesorter, og hvem vet, kanskje også helserelaterte tjenester. Heldigvis har ikke politikerne så finstyrte reguleringsambisjoner at de av den grunn forsøker å bestemme hvor mange og hvilke kaffetyper vi skal finne i butikkene. Vi får garantert servert mer enn rød, grønn eller blå kaffe etter høstens valg.

Selv om det er langt fra kaffe til helsetjenester, blir det også for mange av helsetjenestene mindre relevant å komme med faglige vurderinger av hva vi egentlig trenger. At en av Norges fremste helseøkonomer mener at det offentlige tilbudet burde være godt nok, gir meg assosiasjoner til de blåhvite Domusproduktene. Kaffe er kaffe og kaviar er kaviar. Hva skal vi egentlig med alle disse variantene av kaffe – en litt billigere «kaffe» burde da slå an? Eller mer til saken: «Siden vi alle har en fastlege, trenger vi ikke en personlig veileder fra private forsikringsselskaper dersom vi blir syke.»

Det kan godt være at Magnussen har rett i det, og i så fall ser vi kanskje en annen fare ved fremveksten av det private helsemarkedet. Vi får en drening bort fra det særegne «helsevesenet» til en kostbar konsumentorientering som ikke nødvendigvis gir god helsegevinst for befolkningen, verken mentalt eller fysisk. I følge den kjente amerikanske økonomen og Marginal Revolution bloggeren, Tyler Cowen, er det USAs store svakhet, slik han nylig formulerte det i sin Bloomberg-spalte:

Americans nonetheless seem to mentally treat a lot of health care as similar to personal consumption. They may want a particular doctor, or a sufficiently comfortable hospital, the latest technology or the very best prescription drug to make them feel better as quickly as possible. As a nation, we are relatively intolerant of long waits, and we’re not sufficiently focused on the long-term solutions of exercise and good diet. We love the quick fix, we want it on our terms, and we hate being told no. We’re willing to go to extreme lengths to keep medical patients alive, rather than giving up hope, even when less intervention might be the more rational medical decision.

I do think these tendencies reflect a kind of American national weakness, and that we would be better off if we had a less consumerist, more philosophical, and indeed more Spartan, approach to our health and well-being. That would lead to less overtreatment, less strain on health-care resources, and in the longer run a healthier nation with a sounder fiscal position for the federal government.

Istedenfor å sette oss til dommere over konsumentenes og pasientenes valg i den private delen av markedet, bør vi studere betydningen av rammebetingelsene for dette markedet og hvordan slike politiske valg påvirker utviklingen av det private helsemarkedet, på godt og vondt.

Helseøkonomer og andre forskere på feltet bør være normative og gi råd, men på en annen måte enn å fortelle den enkelte pasient, forsikringstaker og bedrift hva som er godt nok. Til det har helsetjenester og kaffe alt for mange likhetstrekk.

Nedkjølte Florida

Jeg liker den tropiske Floridasommeren med svale soloppganger, late lesedager og tordenskyer som bygger seg opp før solnedgang. På en god dag pisker palmetrærne opp stemningen med noen kraftige regnbyger i kveldsmørket, og får barlyktene til å svaie som om de har forsynt seg godt av rumflaskene. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener, anbefaler jeg døsige Bloodline. En mørk Netflixserie som formidler vakre bilder av svette, sol, torden og sump.

Den amerikanske sørstatssommeren er imidlertid ikke skapt for å være behagelig. Den har vært et mareritt for mange, med en uutholdelig varme som du ikke kunne rømme fra, insekter som bragte med seg dødelige sykdommer og krypdyr som dreper. Dette var et land som slaver ble satt til å dyrke hele året, mens de velstående kunne sove under skyggefulle og mosekledde trær, søke ut til sommerhusene langs østkysten eller rett og slett dra over til Europa.

Hva var det da som gjorde den subtropiske sumpen attraktiv? Ser vi bort i fra tropemedisin som reduserte helserisikoen ved å oppholde seg her, var det selvsagt «air conditioning» som endret alt. Uten den ville min tropiske sommer vært en sann lidelseshistorie, som jeg med mine rasjonelle forventninger ville ha unngått. På grunn av luftkjølingen sover vi i en leilighet som er kjøligere enn huset hjemme i Heggedal, jeg fryser på restaurantene og supermarkedet, og bilen går fra kokepunktet til frysepunktet på noen få minutter. Floridasommeren slår vi av og på som vi vil.

Forskere har vært opptatt av den enorme betydningen luftkjølingen har hatt, og fremdeles vil få, for samfunnsutviklingen. Produktiviteten i tropiske områder øker kraftig med nedkjølingen, for alle arbeidsoppgaver som kan utføres innendørs. Dødsfallene og sykdommene som kommer med hetebølgene er kraftig redusert. Et aldershjem uten luftavkjøling var et farlig sted å bo når hetebølgene rammet.

Vi har bare sett begynnelsen

I USA er akkurat denne helserisikoen nesten fjernet. Landet er nær metningspunktet, med installert luftkjøling i 90 % av husene. Krysser vi derimot grensa over til Mexico, et land med nesten dobbelt så mange «luftkjølingsdager» som USA, er det kun 15 % av husene som har installert luftkjøling. Følger vi det tropiske beltet videre rundt kloden, dukker det opp mange land med langt høyere gjennomsnittstemperatur enn USA og Mexico, mange er relativt fattige land med liten utbredelse av luftkjøling. Nesten halvparten av verdens befolkning bor i disse tropiske eller subtropiske områdene.

Dette motiverte økonomiprofessoren Paul Gertler og hans kollegaer til å studere hvordan etterspørselen etter luftkjøling påvirkes av inntekts- og temperaturnivå i Mexico. Resultatene brukes til å spekulere på hvordan energibehovet for å tilfredsstille nedkjølingsønskene vil utvikle seg. Selv med moderate anslag på inntektsutviklingen, ligger det an til en kraftig økning i utbredelse av luftavkjølingsanlegg og dermed også en kraftig økning i strømforbruket:

«Air conditioning will bring relief to the more than three billion people who live in the tropics and subtropics. However, meeting the increased demand for electricity will be an enormous challenge. Trillions of dollars of investments will be required in electricity generation and transmission infrastructure, and even the most robust markets will be threatened by shortages and price spikes. In addition, most electricity worldwide continues to be generated using fossil fuels, so this growth in air conditioning means billions of tons of increased carbon dioxide emissions.»

Hvor ville Las Vegas vært?

Utbredelsen av luftkjøling i USA faller sammen med en kraftig flyttestrøm sørover. Det skapte velstand i form av flere sol- og golftimer for pensjonister og amerikanske presidenter, men ikke nødvendigvis en positiv produktivitetsgevinst, kanskje tvert i mot siden 15 % av det amerikanske strømforbruket nå går til nedkjøling av hus. I 1950 hadde det amerikanske solbeltet, som strekker seg fra den sørlige halvdelen av California over til North Carolina, 28 % av USAs befolkningen. I 2000 var andelen økt til 40 %. Jeg hadde en fjern slektning som flyttet fra vakre Vestlandet og ble boende i Las Vegas hele sitt voksne liv. Jeg lurer på hvor han hadde slått seg ned uten luftkjøling – garantert ikke i Nevadaørkenen!

Med en så mobil befolkning kan vi lett overdrive produktivitetsgevinsten av luftkjølingen. Florida High Tech Corridor tiltrekker seg teknologiselskaper, entreprenører og investorer, og takket være luftavkjølingen er «korridoren» åpen hele året. Produktivitetsgevinsten av “helårsdrift” i Florida trenger likevel ikke være så stor på landsbasis. Uten luftkjøling ville «tech-klyngene» lenger nord i USA bare vært enda mer populære, og hvem vet kanskje enda mer innovative enn et Florida-cluster.

… og hva ville Ronald Reagan gjort?

Luftkjølingen har også hatt politiske konsekvenser. Sammensetningen av Senatet er regulert av grunnloven, og består av 2 senatorer fra hver stat, uavhengig av statenes befolkningsstørrelse. Senatet skulle være den stabile faktoren i kongressen, der hver senator velges for 6 år. Hvis de som flyttet sørover på 70- og 80-tallet tok med seg de politiske preferansene på flyttelasset, har oppfinnelsen av luftkjøleren også endret Senatets politiske ståsted. Det samme gjelder Representantenes Hus, der endres antallet etter befolkningsmengde. Med økt tilstrømning til sørstatene, fikk de også flere representanter.

Steven Johnson, forfatteren av boken “How We Got to Now: Six Innovations That Made the Modern World” går enda lengre, og påstår frisk at luftkjøleren ga oss Ronald Reagan som president:

«A very important component of Ronald Reagan’s election in 1980 is kind of the Sun Belt bloc of conservative voters that just would not have existed […] without air conditioning.”

Hvor ender det?

Oppfinnelsen av luftavkjølingen fikk amerikanerne til å sette seg i bilen sørover. De både tok med seg, og skapte arbeidsplasser, og endret det politiske landskapet! Produktivitetsgevinsten av økt utbredelse av teknologien i andre deler av det tropiske beltet kan bli langt større. Mange av disse landene ligger i sin helhet i den varme og fuktige sonen, så flytting innad i landet, slik vi har sett i USA, blir neppe en av effektene. Menneskene bor der allerede, og de vil kunne få en fantastisk økning i produktivitet og velferd. Går vi tilbake til Gertlers analyse vil imidlertid det skape store energiutfordringer både lokalt og globalt.

I tillegg til lenkene i teksten har jeg svettet over Economist sin 4 år gamle artikkel.

Prorektorer er ikke som andre ledere

Når du er prorektor på BI er du definitivt leder, og det har jeg vært i syv år nå. Jeg leder enheten for studier og programmer, med det faglige ansvaret for at BIs 20.000 studenter går på programmer som holder høy kvalitet. Men prorektorer er ikke som andre ledere. På en dårlig lederdag, er det professor jeg egentlig er. Det er fra professorstillingene vi er kommet, og det tilbake til professorstillingene vi skal. Når åremålene våre en gang utløper.

Slike sikkerhetsnett har ikke andre toppledere. Hvis toppsjefen i Hydro skulle ha en dårlig dag i lederstolen, kommer han neppe langt med å trekke frem doktorgraden i kjemi. Om et slikt sikkerhetsnett gjør oss prorektorer til bedre ledere er ikke opplagt. Sikkerhetsnett har som kjent flere effekter på den som sikres.

Kostnaden ved å ta risiko blir mindre. Omorganiseringer, ansettelser eller etablering av et nytt internasjonalt samarbeid er eksempler på ting ledere kan stelle med, og som både er risikable og krever gode lederegenskaper. Går det galt, kan vi dra professorvisitkortet. Går det bra, viser vi lederkortet. Denne effekten legger jeg på plussiden. Høyskoler og universitet skal jo utvikle seg. Nå skal selvsagt ikke prorektorene ha all æren for det, men med våre to visittkort skyr vi intet.

Vel og merke hvis den andre effekten av sikkerhetsnettet ikke får dominere: Prorektorer som kan løpe unna rennommetapet ved mislykkede prosjekter ser kanskje ikke et like stort behov for å anstrenge seg. Det er nemlig krevende å være leder. Ikke fordi de jobber så mye, men fordi de omgås mennesker som skal ha tilbakemeldinger. Det å omgås mennesker trenger ikke være krevende, selv ikke for introverte professorer. Det som derimot er krevende, er å omgås mange mennesker som både forventer og fortjener en motiverende, tydelig og forståelig leder. Du synes kanskje dette høres både opplagt og lett ut, men da skal du vite at det ikke er få arbeidsmiljøundersøkelser som avslører at mange bedrifter har ansatte som utsettes for utydelig ledere. Det kan da umulig bare skyldes inkompetente ledere. Det kan rett og slett være utfordrende og ubehagelig å være tydelig.

Hvis jeg har uttrykt med tilstrekkelig tydelig nå, ser dere allerede konklusjonen: Ut fra våre rammebetingelser vil prorektorer fremheve seg som både handlekraftige og utydelige. Det er i hvert fall modellens prediksjon.