Utydelighet i valgkampen

Vi trenger ikke mer tydelighet i valgkampen, og selv ønsker jeg meg utydelige statsministerkandidater. Behovet for tydelighet i valgkampen er oppskrytt. Verden, og selv det egalitære og oljesmurte norske samfunnet, er for komplekst til å kreve tydelighet i valgkampen. Politikere som er tydelige vil med stor sannsynlighet overforenkle.

Politikerne har stor makt. De kan flytte fjell for å få frem en firefelts motorvei til Svinesund, milliardbeløp ut av landet og arbeidsplasser ut på landet, men den makten får de ikke før de kommer i posisjon eller blir valgt inn på Stortinget. Før det, nå i valgkampen, er det som oftest bare ord, uten noen direkte kobling mellom det som sies og hva de eventuelt kommer til å gjøre i posisjon. Valgkampprat kan påvirke politiske handlinger i posisjon, hvis de blir veldig tydelige før valget. Da kan de lettere konfronteres med løftene. Slike bindinger ønsker jeg altså ikke.

Jeg åpner litt for kategorisk. Statsministerkandidaten som får min stemme må si klart og tydelig at vi ikke skal tre ut av verken EØS eller NATO. Det er en tydelighet jeg setter pris på, men den koster da heller ikke en god politiker noe å skape. Politikken er imidlertid full av det som ikke er så opplagt, og jeg vil helst slippe politikerne som har malt seg opp i et hjørne, og gjort det ekstra vanskelig for seg å ta gode beslutninger basert på oppdatert informasjon fra byråkratiet og samfunnet forøvrig.

Jeg ønsker også en tydelig formidling av det ideologiske ståstedet til partiene og kandidatene. Siden jeg vil at politikerne skal utnytte oppdatert informasjon til å ta gode beslutninger i posisjon, blir det desto viktigere at jeg kjenner til de ideologiske instrumentene de navigerer etter, og heller ikke det er vanskelig for politikerne. Partihistorien gjør jobben for dem. De fleste partiene forvalter lange partihistorier og praktiserer en eller annen form for partidemokrati. Vi vet stort sett hvor vi har dem, partier som KrF og Rødt, og alle de andre. De har en historie å ta vare på.

Utover det velkjente og opplagte, som ideologi og saker som faller i «EØS og NATO-kategorien», ønsker jeg meg stort sett utydelighet. Grunnen er at den politiske uenigheten som dominerer den politiske agenda i Norge stort sett bunner i uenighet om synet på, eller kanskje rettere håpet om, hvordan samfunnet faktisk fungerer. Som andre økonomiprofessorer får jeg full årslønn for å forsøke å forstå hvordan økonomien fungerer, hva som påvirker prisutvikling og etterspørsel etter varer, hva som påvirker omfanget av sykefravær i bedriftene, hvordan formueskatten påvirker investeringer og økonomisk vekst, hva som får folk til å velge noen utdanninger fremfor andre. Listen over spørsmål som økonomer og andre samfunnsforskere stiller seg er lang, sikkert lengre enn noen gang.

Samfunnsforskere finner ikke ofte sikre svar, og i hvert fall ikke svar som bør bli stående uprøvd lenge. Mangelen på gode og skråsikre samfunnsforskere gjør livet lettere for politikerne. De kan velge et syn på hvordan verden fungerer som passer politikken de ønsker å gjennomføre, og de er ikke kjent for sine mange forbehold. Ikke minst må det være fristende å velge et verdenssyn som demper konfliktene knyttet til de politiske valgene de kan komme til å ta i posisjon. Slik kan viktige særinteresser få politisk gjennomslag uten at de samme politikerne må målbære kostnaden som andre må bære. Der forskerne melder pass, overtar politikken, med en langt større selvsikkerhet om hvordan politiske valg påvirker ulike deler av samfunnet.

Til tross for dette liker jeg partilederdebatter, og jeg ser gjerne på mange av dem. Ikke fordi jeg vil finne ut av hvilken politikk de kommer til å føre, men etter en 5-6 debatter innbiller jeg meg liksom at jeg lærer å kjenne personen som spiller valgkamprollen; hvordan de vil egne seg som ledere av landet. Vi trenger nemlig en statsminister kan være en tydelig og god leder. Det må ikke forveksles med tydelige løsninger på stort og smått i valgkampen.

Krisehjelp til Norske Skog?

Norske Skog sliter med massiv gjeld, etter år med store oppkjøp verden rundt, og nå leser vi at konkurs kan bli utfallet dersom de pågående forhandlingene med kreditorene ikke fører frem. Det er en alvorlig situasjon for de ansatte, aksjonærene, kreditorene og norske skogeiere som leverer trevirke. De som er minst bekymret er nok Norske Skogs sine kunder. Jeg er overbevist om at noen vil produsere papir til dem også i fremtiden, enten det er Norske Skog eller andre.

Jeg kjenner verken papirmarkedet eller de krevende forhandlingene som nå pågår under tidspress, og skal avstå fra å servere lettbente råd som ingen har etterspurt. Det fine med å være økonomiprofessor er imidlertid at vi på gode dager kan si fornuftige ting om saker vi ikke kan så mye om. Det gjelder bare å holde seg de rette tingene.

Da hjelper det når DN skriver at statsministeren nå åpner for krisehjelp til Norske Skog. Det er et forståelig politisk standpunkt en drøy måned før stortingsvalget, men er det et godt standpunkt for samfunnsøkonomien? Det kan vi si noe om, selv langt fra forhandlingsbordet.

Jeg skal forsøke å følge rådet som Daniel Kahneman, psykologiprofessor og nobelprisvinner i økonomi, gir til studentene:

«If someone says something, don’t ask yourself if it is true. Ask what it might be true of»

Sitatet er hentet fra Michael Lewis’s siste bok The Undoing Project.

Før jeg forsøker å omfavne krisehjelpen, kan det være greit å minne oss selv på hva en konkurs er, og ikke er. Konkurs er et rettslig begrep, og en endelig beslutning om konkurs fattes av domstolen, som oftest etter anmodning fra kreditorer som har lånt selskapet penger. Konkurs inntreffer dersom selskapet har pådratt seg gjeldsforpliktelser som verken nåværende eller forventede fremtidige inntekter er i stand til å håndtere, og en i slik situasjon slettes alle aksjene og rettslig oppnevnt bostyre tar over kontrollen med selskapet.

Et selskap som har gått konkurs er derimot ikke verdiløst. Det er nettopp derfor konkurser er krevende. Alle med krav i selskapet ønsker å få mest mulig av gjenstående verdier, og det er ikke opplagt hvordan verdiene av selskapet best realiseres i avviklingsperioden. Det er inn i denne «kampen» om restverdier en eventuell statlig krisehjelp kanaliseres.

Krisehjelp kan innebære flere ting, men mye av det staten vil kunne gjøre er prinsipielt det samme som det kreditorene forhandler om i disse dager, dvs. refinansiering av gjeld, overtakelse av aksjer og innskudd av ny kapital. Statens krisehjelp griper derfor inn i en forhandlingssituasjon mellom bedriften og kreditorene, og det har nok skjedd allerede, indirekte, ved at de som sitter ved forhandlingsbordet vet at staten vil kunne banke på døren.

Hva ønsker vi å oppnå med god konkursbehandling, slik den er regulert med en egen lovgivning?

Skadekontroll

Vi ønsker å sikre at verdiene som er bygget opp i selskapet utnyttes best mulig etter konkursen. En fabrikkbygning må for all del ikke bli stående tom bare fordi kreditorene ikke klarer å enes om hvordan verdiene skal fordeles. Verdiene i Norske Skog er alt fra kompetansen til de ansatte, relasjonene til trevirkeleverandørene til de fysiske fabrikkene til Norske Skog. I en konkurs vil de ansatte bli sagt opp, og fabrikkene i Norge og utlandet vil bli solgt med det formål å maksimere verdiene til kreditorene. Nye eiere kan drive fabrikkene videre eller demontere dem for bruk i andre deler av verden. Nærheten til norske skogeiere og kostnaden ved å demontere trekker i retning av det første alternativet.

De som både har kapital og tro på papirmarkedet, vil bli nye eiere av hele eller deler av konkursboet. Hvor stor del av den utestående gjelden som kan dekkes inn avhenger av hvor mange som har troen, og hvor sterke de er i den. Markedet er normalt en god mekanisme for å sikre at kapitalen blir brukt der den gir størst verdiskapning. En statlig krisehjelp vil kunne påvirke «hvor» konkursboet havner, og dersom det skal være en påvirkning til det bedre, må statens menn og kvinner enten ha bedre forståelse av papirmarkedets fremtid eller mer fri kapital enn private investorer. Med et slikt krav, bør ikke statlig krisehjelp være hverdagskost. Kanskje like sjelden som vi har finanskriser. I en konkurs som oppstår samtidig med at det er kriser i finansmarkedene, vil statlige krisehjelp kunne være avgjørende for god skadekontroll. Det fine med den konklusjonen, er at det ikke er vanskelig å finne ut av om vi er i en slik krisesituasjon.

Forebygging

Avkastningen på investeringer i selskaper avhenger ikke bare av flaks og uflaks, men av de bevisste valgene selskapenes styrer og ledelse . Siden kreditorene kan anmode om konkurs dersom renter og avdrag ikke betales, har gjeld en god disiplinerende effekt på styret og ledelsen som er gunstig for aksjonærene. Det blir mindre fristende for ledelsen å velge prosjekter som kan være attraktive av andre grunner enn lønnsomhet, f.eks. prestisje. Konkurstrussel er derfor nyttig både for kreditorene og for aksjonærene.

Statens krisepakker kan dempe den disiplinerende effekten av konkurstrusselen, men i praksis tror jeg ikke den trenger være så mye å bekymre seg for. Til det er krisepakkene for sjeldne og politisk uforutsigbare.

Ro i rekkene

I store konkurser er det mange kreditorer som står i kø. Hvis det ikke er kjente prioritetsregler som rettsinstansene håndhever, ville lysten til å låne penger til store bedrifter dempes, eller sagt på en annen måte prisen på gjeldsfinansiering ville øke kraftig. En god konkursbehandling skal skape ro i rekkene, og gjennom det både forsøke å unngå fastlåste situasjoner med uenighet mellom kreditorer som kan blokkere hverandre og hindre forsøk på skjulte avtaler mellom ledelsen og enkeltkreditorer.

Om en statlig krisepakke bidrar til ro i rekkene vet jeg ikke, med mindre den reduserer tapet for kreditorene. Da tror jeg nemlig det kan bli plagsomt stille i rekkene – for skattebetalerne.

Kaffe og helsetjenester kommer i mange varianter

Aftenposten fortsetter sine interessante reportasjer om helsetjenestene, og på torsdag fikk vi møte en av de 500.000 nordmennene med privat behandlingsforsikring. Han fortalte oss at den private forsikringen sørget for at han kom seg raskere tilbake i jobb etter en ryggoperasjon. Sintefforskeren, Karl-Gerhard Hem, finner ikke støtte for dette i sine studier av sykefravær i bedrifter, men ser at slike anekdoter gir forsikringsselskapene gode salgsargumentene. Professor i helseøkonomi, Jon Magnussen, følger opp med å slå fast at

«..slike forsikringer i det store og hele er ganske unødvendige. I de aller fleste tilfeller er det god nok dekning i det offentlige.»

Hem sier dessuten at det er feil å sammenligne behandlingstiden i de private ordningene med gjennomsnittlige ventetider i det offentlige, siden de offentlige sykehusene har store variasjoner, med lengre ventetider for de lavt prioriterte lidelsene. Jeg er enig i at en slik sammenligning dermed kan bli misvisende, men den viser jo nettopp hvorfor den private delen av helsetilbudet sannsynligvis står foran en vekstperiode. Vår vilje til å være tålmodig dersom vi får en lavt prioritert lidelse faller når kjøpekraften øker, noe den har gjort lenge.

De offentlige helseprioriteringene er ikke lett å bli klok på, i hvert fall ikke for en frisk person med en realistisk forståelse for at sykdom og lidelser kan dukke opp i fremtiden. For en slik person hjelper det lite å studere dagens ventetider, eller regjeringens prioriteringsmeldinger. En privat behandlingsgaranti fremstår kanskje som både mer presis og bindende enn den offentlig finansierte helsetjenesten. Jeg mener ikke med dette at det offentlige ikke må prioritere mellom alvorlige og mindre alvorlige lidelser, men påpeker at disse valgene påvirker hvor stort det private markedet blir.

Det er en krevende oppgave å fortelle folk som ønsker helsetjenester at det offentlige standardtilbudet er godt nok. Markedsøkonomiene kjennetegnes av et enormt mangfold av tjenester og produkter. Selv noe så homogent som elektrisk strøm har markedsaktørene klart å skape et mangfoldig marked av. Økonomer har studert om markedsøkonomien kan gi oss for mye mangfold, i den forstand at samfunnets kostnader ved fremskaffe mangfoldet overstiger den samlede verdien for bedriftene og konsumentene. Det kan den. Det kan rett og slett bli for mange varianter av både frokostblandinger og kaffesorter, og hvem vet, kanskje også helserelaterte tjenester. Heldigvis har ikke politikerne så finstyrte reguleringsambisjoner at de av den grunn forsøker å bestemme hvor mange og hvilke kaffetyper vi skal finne i butikkene. Vi får garantert servert mer enn rød, grønn eller blå kaffe etter høstens valg.

Selv om det er langt fra kaffe til helsetjenester, blir det også for mange av helsetjenestene mindre relevant å komme med faglige vurderinger av hva vi egentlig trenger. At en av Norges fremste helseøkonomer mener at det offentlige tilbudet burde være godt nok, gir meg assosiasjoner til de blåhvite Domusproduktene. Kaffe er kaffe og kaviar er kaviar. Hva skal vi egentlig med alle disse variantene av kaffe – en litt billigere «kaffe» burde da slå an? Eller mer til saken: «Siden vi alle har en fastlege, trenger vi ikke en personlig veileder fra private forsikringsselskaper dersom vi blir syke.»

Det kan godt være at Magnussen har rett i det, og i så fall ser vi kanskje en annen fare ved fremveksten av det private helsemarkedet. Vi får en drening bort fra det særegne «helsevesenet» til en kostbar konsumentorientering som ikke nødvendigvis gir god helsegevinst for befolkningen, verken mentalt eller fysisk. I følge den kjente amerikanske økonomen og Marginal Revolution bloggeren, Tyler Cowen, er det USAs store svakhet, slik han nylig formulerte det i sin Bloomberg-spalte:

Americans nonetheless seem to mentally treat a lot of health care as similar to personal consumption. They may want a particular doctor, or a sufficiently comfortable hospital, the latest technology or the very best prescription drug to make them feel better as quickly as possible. As a nation, we are relatively intolerant of long waits, and we’re not sufficiently focused on the long-term solutions of exercise and good diet. We love the quick fix, we want it on our terms, and we hate being told no. We’re willing to go to extreme lengths to keep medical patients alive, rather than giving up hope, even when less intervention might be the more rational medical decision.

I do think these tendencies reflect a kind of American national weakness, and that we would be better off if we had a less consumerist, more philosophical, and indeed more Spartan, approach to our health and well-being. That would lead to less overtreatment, less strain on health-care resources, and in the longer run a healthier nation with a sounder fiscal position for the federal government.

Istedenfor å sette oss til dommere over konsumentenes og pasientenes valg i den private delen av markedet, bør vi studere betydningen av rammebetingelsene for dette markedet og hvordan slike politiske valg påvirker utviklingen av det private helsemarkedet, på godt og vondt.

Helseøkonomer og andre forskere på feltet bør være normative og gi råd, men på en annen måte enn å fortelle den enkelte pasient, forsikringstaker og bedrift hva som er godt nok. Til det har helsetjenester og kaffe alt for mange likhetstrekk.

Nedkjølte Florida

Jeg liker den tropiske Floridasommeren med svale soloppganger, late lesedager og tordenskyer som bygger seg opp før solnedgang. På en god dag pisker palmetrærne opp stemningen med noen kraftige regnbyger i kveldsmørket, og får barlyktene til å svaie som om de har forsynt seg godt av rumflaskene. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener, anbefaler jeg døsige Bloodline. En mørk Netflixserie som formidler vakre bilder av svette, sol, torden og sump.

Den amerikanske sørstatssommeren er imidlertid ikke skapt for å være behagelig. Den har vært et mareritt for mange, med en uutholdelig varme som du ikke kunne rømme fra, insekter som bragte med seg dødelige sykdommer og krypdyr som dreper. Dette var et land som slaver ble satt til å dyrke hele året, mens de velstående kunne sove under skyggefulle og mosekledde trær, søke ut til sommerhusene langs østkysten eller rett og slett dra over til Europa.

Hva var det da som gjorde den subtropiske sumpen attraktiv? Ser vi bort i fra tropemedisin som reduserte helserisikoen ved å oppholde seg her, var det selvsagt «air conditioning» som endret alt. Uten den ville min tropiske sommer vært en sann lidelseshistorie, som jeg med mine rasjonelle forventninger ville ha unngått. På grunn av luftkjølingen sover vi i en leilighet som er kjøligere enn huset hjemme i Heggedal, jeg fryser på restaurantene og supermarkedet, og bilen går fra kokepunktet til frysepunktet på noen få minutter. Floridasommeren slår vi av og på som vi vil.

Forskere har vært opptatt av den enorme betydningen luftkjølingen har hatt, og fremdeles vil få, for samfunnsutviklingen. Produktiviteten i tropiske områder øker kraftig med nedkjølingen, for alle arbeidsoppgaver som kan utføres innendørs. Dødsfallene og sykdommene som kommer med hetebølgene er kraftig redusert. Et aldershjem uten luftavkjøling var et farlig sted å bo når hetebølgene rammet.

Vi har bare sett begynnelsen

I USA er akkurat denne helserisikoen nesten fjernet. Landet er nær metningspunktet, med installert luftkjøling i 90 % av husene. Krysser vi derimot grensa over til Mexico, et land med nesten dobbelt så mange «luftkjølingsdager» som USA, er det kun 15 % av husene som har installert luftkjøling. Følger vi det tropiske beltet videre rundt kloden, dukker det opp mange land med langt høyere gjennomsnittstemperatur enn USA og Mexico, mange er relativt fattige land med liten utbredelse av luftkjøling. Nesten halvparten av verdens befolkning bor i disse tropiske eller subtropiske områdene.

Dette motiverte økonomiprofessoren Paul Gertler og hans kollegaer til å studere hvordan etterspørselen etter luftkjøling påvirkes av inntekts- og temperaturnivå i Mexico. Resultatene brukes til å spekulere på hvordan energibehovet for å tilfredsstille nedkjølingsønskene vil utvikle seg. Selv med moderate anslag på inntektsutviklingen, ligger det an til en kraftig økning i utbredelse av luftavkjølingsanlegg og dermed også en kraftig økning i strømforbruket:

«Air conditioning will bring relief to the more than three billion people who live in the tropics and subtropics. However, meeting the increased demand for electricity will be an enormous challenge. Trillions of dollars of investments will be required in electricity generation and transmission infrastructure, and even the most robust markets will be threatened by shortages and price spikes. In addition, most electricity worldwide continues to be generated using fossil fuels, so this growth in air conditioning means billions of tons of increased carbon dioxide emissions.»

Hvor ville Las Vegas vært?

Utbredelsen av luftkjøling i USA faller sammen med en kraftig flyttestrøm sørover. Det skapte velstand i form av flere sol- og golftimer for pensjonister og amerikanske presidenter, men ikke nødvendigvis en positiv produktivitetsgevinst, kanskje tvert i mot siden 15 % av det amerikanske strømforbruket nå går til nedkjøling av hus. I 1950 hadde det amerikanske solbeltet, som strekker seg fra den sørlige halvdelen av California over til North Carolina, 28 % av USAs befolkningen. I 2000 var andelen økt til 40 %. Jeg hadde en fjern slektning som flyttet fra vakre Vestlandet og ble boende i Las Vegas hele sitt voksne liv. Jeg lurer på hvor han hadde slått seg ned uten luftkjøling – garantert ikke i Nevadaørkenen!

Med en så mobil befolkning kan vi lett overdrive produktivitetsgevinsten av luftkjølingen. Florida High Tech Corridor tiltrekker seg teknologiselskaper, entreprenører og investorer, og takket være luftavkjølingen er «korridoren» åpen hele året. Produktivitetsgevinsten av “helårsdrift” i Florida trenger likevel ikke være så stor på landsbasis. Uten luftkjøling ville «tech-klyngene» lenger nord i USA bare vært enda mer populære, og hvem vet kanskje enda mer innovative enn et Florida-cluster.

… og hva ville Ronald Reagan gjort?

Luftkjølingen har også hatt politiske konsekvenser. Sammensetningen av Senatet er regulert av grunnloven, og består av 2 senatorer fra hver stat, uavhengig av statenes befolkningsstørrelse. Senatet skulle være den stabile faktoren i kongressen, der hver senator velges for 6 år. Hvis de som flyttet sørover på 70- og 80-tallet tok med seg de politiske preferansene på flyttelasset, har oppfinnelsen av luftkjøleren også endret Senatets politiske ståsted. Det samme gjelder Representantenes Hus, der endres antallet etter befolkningsmengde. Med økt tilstrømning til sørstatene, fikk de også flere representanter.

Steven Johnson, forfatteren av boken “How We Got to Now: Six Innovations That Made the Modern World” går enda lengre, og påstår frisk at luftkjøleren ga oss Ronald Reagan som president:

«A very important component of Ronald Reagan’s election in 1980 is kind of the Sun Belt bloc of conservative voters that just would not have existed […] without air conditioning.”

Hvor ender det?

Oppfinnelsen av luftavkjølingen fikk amerikanerne til å sette seg i bilen sørover. De både tok med seg, og skapte arbeidsplasser, og endret det politiske landskapet! Produktivitetsgevinsten av økt utbredelse av teknologien i andre deler av det tropiske beltet kan bli langt større. Mange av disse landene ligger i sin helhet i den varme og fuktige sonen, så flytting innad i landet, slik vi har sett i USA, blir neppe en av effektene. Menneskene bor der allerede, og de vil kunne få en fantastisk økning i produktivitet og velferd. Går vi tilbake til Gertlers analyse vil imidlertid det skape store energiutfordringer både lokalt og globalt.

I tillegg til lenkene i teksten har jeg svettet over Economist sin 4 år gamle artikkel.

Prorektorer er ikke som andre ledere

Når du er prorektor på BI er du definitivt leder, og det har jeg vært i syv år nå. Jeg leder enheten for studier og programmer, med det faglige ansvaret for at BIs 20.000 studenter går på programmer som holder høy kvalitet. Men prorektorer er ikke som andre ledere. På en dårlig lederdag, er det professor jeg egentlig er. Det er fra professorstillingene vi er kommet, og det tilbake til professorstillingene vi skal. Når åremålene våre en gang utløper.

Slike sikkerhetsnett har ikke andre toppledere. Hvis toppsjefen i Hydro skulle ha en dårlig dag i lederstolen, kommer han neppe langt med å trekke frem doktorgraden i kjemi. Om et slikt sikkerhetsnett gjør oss prorektorer til bedre ledere er ikke opplagt. Sikkerhetsnett har som kjent flere effekter på den som sikres.

Kostnaden ved å ta risiko blir mindre. Omorganiseringer, ansettelser eller etablering av et nytt internasjonalt samarbeid er eksempler på ting ledere kan stelle med, og som både er risikable og krever gode lederegenskaper. Går det galt, kan vi dra professorvisitkortet. Går det bra, viser vi lederkortet. Denne effekten legger jeg på plussiden. Høyskoler og universitet skal jo utvikle seg. Nå skal selvsagt ikke prorektorene ha all æren for det, men med våre to visittkort skyr vi intet.

Vel og merke hvis den andre effekten av sikkerhetsnettet ikke får dominere: Prorektorer som kan løpe unna rennommetapet ved mislykkede prosjekter ser kanskje ikke et like stort behov for å anstrenge seg. Det er nemlig krevende å være leder. Ikke fordi de jobber så mye, men fordi de omgås mennesker som skal ha tilbakemeldinger. Det å omgås mennesker trenger ikke være krevende, selv ikke for introverte professorer. Det som derimot er krevende, er å omgås mange mennesker som både forventer og fortjener en motiverende, tydelig og forståelig leder. Du synes kanskje dette høres både opplagt og lett ut, men da skal du vite at det ikke er få arbeidsmiljøundersøkelser som avslører at mange bedrifter har ansatte som utsettes for utydelig ledere. Det kan da umulig bare skyldes inkompetente ledere. Det kan rett og slett være utfordrende og ubehagelig å være tydelig.

Hvis jeg har uttrykt med tilstrekkelig tydelig nå, ser dere allerede konklusjonen: Ut fra våre rammebetingelser vil prorektorer fremheve seg som både handlekraftige og utydelige. Det er i hvert fall modellens prediksjon.

 

Å stå på tidligere kollegaers skuldre kan være lønnsomt

Isaac Newtons uttalelse , «If I have seen further, it is by standing on the shoulders of giants», gir en god beskrivelse av innovasjonsprosesser. Tidligere gjennombrudd legger grunnlag for nye, og slik utvikles teknologi, produkter og tjenester steg for steg. Utvikling av medisinsk behandling er ikke noe unntak, men i den mer praktisknære legemiddelindustrien ser vi ofte at det er skuldrene til tidligere kollegaer forskerne står på.

Innovative legemidler har en tidsbegrenset beskyttelse mot konkurranse fra andre selskaper. I patentperioden kan ikke andre ta opp konkurranse med de samme preparatene. For de store gjennombruddene som ender opp som «blockbusters», er denne perioden helt avgjørende for selskapenes evne til å bære utviklingskostnadene. Når patenttiden er i ferd med å utløpe, er det derfor naturlig at incentivene er sterke for å videreutviklet legemidlet. På den måten håper selskapet å få flyttet pasientene over på neste generasjons legemiddel og unngå konkurranse. Slike eksempler er det mange av.

Det sveitsiske legemiddelselskapet Roche er i en slik posisjon akkurat nå. Denne uken falt aksjekursen på selskapet med over 5 % etter nyheten om at det nye kombinasjonspreparatet for kreftbehandling viste seg å ikke være vesentlig bedre enn det eldre preparat Herceptin. Herceptin har vært en viktig bestselger for Roche siden det ble godkjent for behandling av brystkreft på slutten av 1990-tallet.

I 2016 var omsetning på nesten 7 mrd. amerikanske dollar, men nå utfordres Roche av andre som har fått dokumentert likeverdige versjoner av preparatet. Dette kommer selvsagt ikke som noen overraskelse for et seriøst selskap som Roche. Roche har lenge testet ut en nye variant som kombinerer Herceptin med et nyere og fremdeles patentbeskyttet preparat. De første studiene var lovende, men denne uken kom resultatene fra de store fase 3 studiene, der flere tusen pasienter har vært fulgt opp med ny behandling, og de viste at merverdien var svært liten. Dermed blir det vanskelig å overbevise beslutningstakerne i sykehusene om å godkjenne dette som en fortrukken behandling. Pasientene vil nok derfor i stor grad bli behandlet med Herceptin, og her blir prispresset sterkt på grunn av konkurranse.

Umiddelbart kan det fremstå som en uheldig og passiv form for innovasjonsaktivitet, som kun er motivert av å skulle blokkere for effektiv priskonkurranse. Det ville det ha vært dersom sykehusene ikke vurderte kritisk helsegevinsten opp mot behandlingskostnadene. Ukens aksjekursfall for Roche viser at det er forventninger til at sykehusene og forsikringsselskapene i mange land faktisk vil gjøre det.

Calm down

«Disrupsjon» er et ord som sliter for tiden. Vil du bli tatt seriøst, bør du ikke bruke ordet for ofte. Det gir assosiasjoner til latskapstekning om fremtiden, der analyse forveksles med en oppramsing av spennende teknologisk utvikling, nye aktører, nye markeder og forretningsmodeller. Ikke nok med det, det skjer raskt, og vi bør alle bekymre oss. Uansett hvilken bransje vi jobber i. Selv noe av det mest stabile vi har, universitetene, skal bekymre seg for disrupsjon.

Hvor fint er det ikke da å komme frem til siste side i boken The disruption dilemma av økonomiprofessoren Joshua Gans og finne dette vakre avslutningsavsnittet:

“Ultimately, the message is that successful firms and their investors can calm down. This does not mean that they can relax; there is always much to be done. But academic research and market experience demonstrate that the fear of inevitable and imminent disruption is unfounded.”

Boken fremstår på ingen måte som en teknopessimists sarkastiske spark til teknooptimistene. Som professor i teknologisk innovasjon og entreprenørskap ved handelshøyskolen til Toronto-universitetet, og sjeføkonom i Creative Disruption Lab ved det samme universitetet, har han solid innsikt i teknologikonkurranse og innovasjonsprosesser.

Jeg velger å karakterisere boken som faglig skadekontroll etter Clayton M. Christensens sterke gjennomslag med boken The Innovator’s Dilemma. Christensens budskap er at selv de sterkeste og best ledede selskapene står for fall når disruptive teknologier vokser frem. Slike omveltninger kommer utenfra, og det starter med noe som fremstår som kvalitetsmessig underlegent etablerte produkter og tjenester. De etablerte selskapene nyter godt av markedsmakt og høster gevinster av tjenester som kundene opplever som attraktive. I en slik situasjon går nyvinninger under radaren for selv de beste konsernsjefene. De vil selvsagt ikke ødelegge et eksisterende marked med noe som kundene opplever som en kvalitetsnedgradering.

Modellen har av Christensen selv blitt brukt til å forstå omveltningene edtech kan skape i høyere utdanning, der onlinetilbudene fra helt nye aktører kan utvikle seg fra å bli ansett som kvalitetsmessig underlegne til å tilby noe som dagens «brick and mortar»-universiteter, selv på sitt beste, aldri vil kunne matche.

Men er ikke dette en bare god og ufarlig historie? Ikke helt.

Anbefalingene som følger med historien er at de etablerte selskapene må ta opp konkurransen med seg selv, før andre gjør det. For å unngå at nykommere bygger opp disruptiv teknologi, er det bedre å gjøre det selv ved å simulere en nykommer. Det må skje ved å etablere autonome innovasjonsenheter, som toppledelsen holder på armlengdes avstand. Hvilke toppledere i dag våger å ikke følge slike råd? I følge Gans, litt for få:

“I wonder whether that initial message, for all the good that did in shaking CEOs of big firms out of their comfort zones, had become lost in a mess of confusion that had many seeing disruption everywhere and using it to justify managerial decisions that were risky and not, ultimately, in their interest.”

I sin skadekontroll utvikler Gans et mer mangfoldig begrepsapparat for å kategorisere disrupsjon. Christensens disrupsjon beskrives som en etterspørselsdrevet disrupsjon, til forskjell fra den tilbudssidedrevne. Tilbudsidedisrupsjon kan oppstå når kjente nye løsninger og produkter vanskelig lar seg forene med bedriftskulturen og organiseringen i de etablerte bedriftene.

Det tror jeg kan være en vel så fruktbar tilnærming til å forstå det som skjer med edtech. Universiteter og høyskoler ser hva som skjer. Nye onlinekurs utvikles og kursplattformer som Coursera får stadig større oppslutning. Dette er en aktivitet uten studiepoeng (delvis riktig) og tradisjonell eksamen, og den skiller seg dramatisk fra vanlig interaksjon mellom faglige og studenter, og ikke minst hvordan studenter rekrutteres og tas opp.

Dette er ikke vanskelig å se. Det er bare å åpne øynene. Hvis det skaper utfordringer for universitetene er det ikke fordi det går under radaren til rektorene. Jeg tror problemene oppstår fordi alle organisasjonskodene, prosessene og arbeidsdelingene på et toppuniversitet blir devaluert i møtet med den gradsfrie og fleksible utdanningen. De er finslipt for noe helt annet.